Vi spiser kjottkaker, drar paa fullmaanefest og faar besok paa rommet.

Tenkte jeg skulle blogge jeg.

Sitter paa en internet-cafe paa Ko Tao ( Skilpaddeoyen) og nyter stillheten. Etter fem dager med intens dunk dunk dunk-musikk er det deilig aa bare hore gresshopper, fugler og bolgeskvulp igjen. Det er deilig aa slippe alle bilene. Paa Sairee beach hvor vi bor, er det ulovlig aa kjore bil, og bare sykler og scootere slipper igjennom. Akkurat naa sitter vi aa regner ut hvor mye vi har brukt per dag i ferien. Jeg hadde brukt 320 kroner dagen til naa, noe jeg er svert fornoyd med. Jeg har gjort alt har hatt lyst til og kjopt alt jeg har hatt lyst paa, deriblant tidenes kuleste vespa-hjelm i rosa!

For noen dager siden spiste jeg kjottkaker, vet ikke om vi fortalte det i forrige innlegg, men uansett, det var et kvarter i himmelen og nok en paaminnelse om at vi savner norsk mat, selv om kjottkaker kanskje er svensk, saa i hvert fall skandinavisk.

Sah, la meg fortelle dere om Koh Phagnan og den beromte fullmaanefesten:

Jeg vet ikke vi om fortalte dere det. Men fullmaanefesten, som egentlig skulle vert den 21 februar ( Altsaa, naar det var fullmaane) ble flyttet til den 24 februar, altsaa i gaar, paa grunn av valg i Thailand. Derfor bestemte vi oss for aa tilbringe hele fem dager paa oya.

Stedet vi bodde, Chill house, ble drevet av to svenske dophoder, som roykte hasj og spiste sopp og tok det ganske kuli. Gjestehuset laa paa toppen av et fjell, saa for aa komme oss opp og ned fra byen maatte vi gaa i et kvarter rett opp, og deretter rett ned. Det var god trening da, men ganske irriterende og en verkebyll, for gikk vi ned til byen , maate vi gaa opp igjen liksom.

Andre kvelden paa oyen gikk vi ut. Vi hadde blitt kjent med en del folk under en baattur tidligere paa dagen, og mottes i ti-tiden for aa drikke buckets ( smaa botter med sprit) og danse ut i de sene nattetimer. Kvelden ble velykket. Flere av verdens beste dj-er spiller paa Koh Phangnan i dagene for fullmaanefesten, saa man bare gleder seg til neste sang, og neste sang, og neste sang og saa er klokken fem om morgenen og det er kanskje paa tide aa gaa hjem og legge seg. Ettersom flere av vennene vaare bodde andre steder paa oyen, saa kubbet alle paa gulvet vaart.

Jeg plukket blader fra trerne og la dem over dem som dyne, og alle var blid og fornoyd.

Klokken aattte vaknet jeg, fullt paakledd med foldede hender (!?) og saa til min store forskrekkelse at en gigantisk gekko spankulerte i taket over meg. ( De er vanligvis bare ti centimeter eller noe) Det var utrolig fascinerende, og selv om kanskje ikke de andre ville synes det, saa vekket jeg dem likevel alle sammen, for aa leke litt dyrehage paa morgenkvisten.
- Se paa den der dere!
Noen saa opp, andre sov videre og jeg spurte om noen ble med paa stranden for aa bade, men ingen hadde lyst til det. Da sa jeg at de var kjedelige, men da sa de at de var trott, og da sa jeg at det var greit og reiste meg for aa ta noen bilder av oglen som dere ser nedenfor.

De neste dagene brukte vi paa stranden. Ettersom gjestehuset var saa forferdelig ekkelt, saa tok vi morgenstellet paa stranden. Forst svomte vi noen meter, ( morgentrim) og saa dysjet vi i slike fellesdysjer som man rengjor beina i, og saa var vi klar for frokost og en helt ny dag.

Den ene dagen hadde jeg bestemt meg for aa dra til Monte Vista retreat center for aa faa lest hendene mine, saa Marit tok folge til stranden, og saa fikk jeg lest hendene mine, mens hun solte seg, og etterpaa dro vi paa kajakktur paa sjoen.

Norman, spaamannen som leste hendene mine, var helt utrolig flink, og jeg ble nok en gang overbevist om at noen mennesker har en slags sjette sans. Han hadde ti aars utdannelse i haandlesning og hadde jobbet som haandleser og coach i over 35 aar. Han la fram fakta paa fakta fra mitt liv, og selv om jeg egentlig bare skulle vere der i en time, ble vi sittende aa jatte i halvannen time, for jeg fikk en klem og gikk ned igjen paa stranden til Marit og fortalte henne alt sammen som hadde skjedd.

Marit ble inspirert. Ogsaa hun er en stor kritiker, men ogsaa sporty, og vil prove og oppleve alt som er aa oppleve. Hun bestemte seg for aa gjore det samme neste morgen. Jeg vat skeptisk til hva hun ville tenke om det, men da hun kom ut, var ogsaa hun overbevist: Denne mannen var noe spesielt og ga oss virkelig mye aa tenke paa i forhold til vaar egen framtid.

Fullmaanefesten: Vi kom hjem i syv-tiden, stresset i halvannen time for aa faa en riktig beachlook og drakk hver vaar rusbrus (haha), for vi spaserte ned til byen. Paa stranden motte vi noen skotske jenter som vi hadde blitt kjent med tidligere paa dagen, som igjen hadde blitt kjent med noen amerikanere, og VIPS, saa var vi blitt til en stor gjeng. Vi danset, spiste grillspyd og saa paa flammesjonglorene, som etterhvert ogsaa laa ut tau paa bakken, full av flammer, som folk kunne hoppe over. Jeg turde ikke, men Marit provde og har denne kommentaren fra nabopc-en her: Det var ingenting liksom, det var bare litt varmt.

Modig!

Neste morgen maatte vi pakke og reise videre og naa sitter vi her, og naa er vi veldig sulten. Helst paa noe meksikansk.

Hilser til alle dere hjemme! Vi savner dere og tenker paa dere, nesten like mye som vi savner og tenker paa grovbrod med makrell i tomat ( Hanne) elller grovbrod med leverpostei (Marit).

Det var ikke serlig pent sagt. Jeg tror vi trenger noe aa spise snarest.

Snakkes snart!

Saan gaar det etter litt for mye drikke. Er ikke alltid enkelt aa holde kameraet riktig vei gitt. Dette er fra forste kveld paa stranden. En av de feteste festene vi har vert paa! Marit med en annanas-sprite og sprit-drink, og jeg med en Pina Colada.

Ulf Haakon, var romkamerat paa Koh Phagnan. I tillegg til denne uskyldige skapningen, fikk vi den ene dagen ogsaa besok av en gigantisk edderkopp. 30 ganger storrelsen til de hjemme liksom. Det var ikke meningen aa drepe den, men vi traff den litt feil med koppen da vi skulle fange den, og den maatte dessverre bote med livet. Den var paa feil sted til feil tid.

Trenger vi aa si mer? Etter 46 dager uten noen antydning til norsk mat i det hele tatt: Dette var fantastisk!

Vi fant dette vakre kunstverket under en maaneskinnstur paa stranden. Utrolig flott!

Vi besoker Killing Fields, bor paa luksushotell og Marit blir syk.

Long time, no see. Blir en litt kort oppsummering i dag, fordi vi er saa innmari slitne. I gaar kveld fikk vi beskjed om aa mote klokken syv, for aa hoppe paa bussen til Koh Phagnan fra Bangkok, hvor fullmaanefesten holdes den 22 februar. Vi ble satt av i Ko San Road, og motte vente der i to timer paa noen daarlige stoler, for vi ble fort til tidenes trangeste buss fullstappet med ungdommer med tattooveringer, drads, rastafletter, nagler og Bob Marley-look. ( Fullmaanefestentusiaster, veldig alternative) Vi var irriterte for vi fikk saa vondt i bina, men burde egentlig vere glad for at vi kom oss nedover i det hele tatt, ettersom alle togturene var oppbooket for lenge siden.

Her kommer en kort oppsummering over hva som har skjedd de siste dagene:
Kambodsja, Phnom Penh: Vi ankom denne havnebyen med baat fra Vietnam. Adam mente vi burde rane folk, voldta folk og slaa ned folk, slik at vi var fore var, og ikke etter snar i denne kriminelle hovedstaden. For vi visste ordet av det kunne vi rane tilbake vaar eget lommebok, ifolge ham.
I gatene vandret det gatebarn, eller i hvert fall barn som latet som om de var gatebarn. Noen var nok fattige, mens andre jobbet under en organsert virksomhet, der bakmenn stakk av med alle pengene. Ungene var supersote, sjarmerende og visste akkurat hva de skulle si:

- You bay book from me?
- No, thank you.
- Why?
- I cant read!
- Why do you read your meny? ( Vi var paa restaurant)
- Haha.
- You bay from me?
- No.
- Where are you from?
- Norway.
- Norway Hosey! You bay from me?
- No, thank you.

Og slik fortsatte det. En annen samtale kunne gaa som dette:

- You bay postcard?
- No, thank you.
- Where are you from?
- Norway.
- Capital city Oslo, 4,5 million people. En, to, tre, fire, fem!
- You are good!
- You bay?
- No. Do you know the capital city Finland?
- Helsinki.
- China?
- Beijing.
- Mongolia?
- Ullan Bator.

De var flinke. Faar en sekser i geografi fra oss. Dette var mellom 5-10 aar. De kunne ikke bare alle verdens hovedsteder, men ogsaa telle til ti paa 20 forskjellige spraak. Imponerende!
Forste dag i Phnom Penh dro vi paa S21, fengselet hvor 21000 mennesker ble drept av Rode Khmer-regimet (Agrarkommunisme). Bare 7 overlevde i dette fengselet. Flere av dem er vitner naar rettsaken paagaar naa, hele 29 aar etter at vietnameserne inntok Kambodsja og rode khmer maate flykte.

Fengselet var jevlig. Et kambodsjansk holocaust. De gjorde sterkt inntrykk paa oss aa vere der. Saa mange sjebner. Saa mange mammaer, pappaer, brode og sostre. Alle med utdannelse var fiender av regimet. Alle som irriterte dem, var fiender. Alle som bodde i byen var utsatt. Her ble de stengt inne paa pittesmaa celler som de maate bygge selv, lenket fast med kjetting og med en ammunisjonsboks som toalett. De fleste levde ikke her i mer en to-tre dager, for de ble torturert til dode, tatt bilde av en og en, baade for og etter tortureringen. Andre ble sendt til Killing Fields.

Der var det stille, idyllisk, fuglesang og Blomster, men bakken var full av hull. Det gikk ikke mer enn halvannen meter mellom hver massegrav. Opp i fra gravene tot det ut kler og knokler. Det var helt forferdelig. I et bygg paa midten laa hodeskaller sortert etter alder. Hele 9000 mennesker ble drept paa denne drapssletten, som bare er en av mange Killing Fields i Kambodsja. Over 2 millioner mennesker ble drept under regimet. Det var en vond, men lererik dag.

Om kvelden dro Hanne, Thea og et nytt par fra LA paa klubb. Her ble vi forst sjekket for vaapen, veskene vaare ble gjennomgaat og vi ble noye analysert, for vi slapp inn i denne bulen av en horesjappe. Det er visst helt umulig aa gaa ut i Asia uten aa havne blandt prostituerte og kaate 70 aar gamle menn fra Europa. Men musikken var fantastisk, og vi danset til langt paa natt. Endelig litt Britney og Rihanna.

Etter to dager i Phonm Penh floy vi til Siem Reap, hvor vi skulle se paa templer og sukke over hvor fine de var i to dager. Vi fikk tempelpass, og dag to sto vi opp klokken 04.45 for aa se soloppgangen over Angkor Wat ( bygget paa 1100-1200-tallet) , et av verdens mest beromte templer. Vi trodde vi skulle vere ganske alene, men omraadet krydde av mennesker, som sto i veien naar vi skulle ta bilde. Likvel, det var alldeles nydelig, himmelen var rod og oransje og tempelet framsto som alt vi hadde blitt lovet.

Resten av dagen dro vi fra tempel til tempel, paa elefantridning og deretter hjem, for saa aa faa massasje i en og halv time til 50 kroner. Misunnelig eller? ( Dette er massasje nummer 8) ( Og da ser vi bort i fra all manikyr og pedikyr!)
Deretter gikk Hanne, Thea og Marit paa date paa en fransk restaurant med eifeltaarnet utenfor. Vi spiste biff og salat og verdens beste dessert. Vi tok godt vare paa oss selv den kvelden.

Neste dag dro Marit paa en ny tempelrunde, som liksom skulle vi ferdig klokken tolv, men som ikke var ferdig for klokken 4, paa grunn av en meget irriterende og snakkesalig guide. Hanne var ensom i byen. Det var kult aa vere alene, bare Hanne og skriveblokken liksom, men da klokken nermet seg to uten Marit, DA var det kjedelig da. Da hun og resten av gjengen endelig kom hjem, dro Hanne, Marit og Thea til byen, for aa skrive ferdig et dikt til guiden vaar Adam som Hanne hadde begynt paa litt tidligere paa dagen. Det ble kjempemorsomt, og under kveldens avskjedsmiddag framforte vi diktet, vi klirret i glasset og reiste oss og var SAA nervose, men det gikk fint, og alle lo og klappet. Adam fikk taarer i oynene, men reiste seg raskt for aa ta en royk, for aa skjule det hele. Det gjorde dagen for oss.

Om kvelden dro vi pub, for deretter aa ble kjort til en lokal klubb, hvor vi trodde vi skulle faa danse, men den gang ei: Dette var en klubb med 18 aar gamle jenter som danset i undertoyet. Ikke folkedans akkurat, men slik de har lert paa MTV etter klokken tolv om kvelden.
Interessant, men det var ikke noe for oss. Vi ville vrikke paa dansefoten. Vi ble kjort videre til en annen klubb som spilte syretrance paa kambodsjansk vis. Her danset vi litt paa et plataa, for vi reiste hjem og la oss. VI fikk sove i fire timer.

Neste morgen dro vi til Thailand, gjennom veien som blir kalt " Helvettesveien" av folk flest. Det var saavidt vei. Det var grofter, humper, ting, daarlig kjoring, solepytter og det som verre var. Man kunne maks kjore i 30 km i timen liksom. Langs veiene var det "Ikke-trakk-her-skilt overalt, satt opp av prinsesse Diana sin stiftelse som staret sitt arbeid i Kambodsja. Omraadet er fullt av miner.
Veiene ble verre. Folk ble kvalme. Folk telte ned timer til vi ankom Bangkok, og naar vi endelig gjorde det, ble baade Marit og Thea syke. Om det var mat i grensebyen som var aarsaken eller for mange humper, for mye reising i en maaned eller for lite vann, vites ikke. Sannsynligvis en kombinasjon. Ingen folte seg 100 %.

Etter to dager med sovn, folte vi oss endelig friske igjen. Vi shoppet villt og uhemmet paa nattmarkedet, og sendte det deretter hjem til Norge. 10 kilo hver med ting.

Naa sitter vi paa Koh Phangnan, og priser oss lykkelig over Burritosen og kjottkakene vi spiste for noen timer siden. Det er sol og varme. Det er strand og varmt vann. Vi er i paradis og snart er det fullmaanefest.

Vi er forresten ferdig med gruppeturen. Det var trist og si adjo, men vi er sikker paa at vi klarer aa holde kontakten med alle de flotte nye vennene vi har faat rundtomkring i hele verden!

Haaper alt staar bra til hjemme!

Angkor wat i soloppgang. Ukens blinkskudd og alle var misunnelig paa Hanne sitt kamera, enda det er lite og rosa.

Noen av de ni tusen hodeskallene ved Killing Fields.

Her er vi naa, deilig! Blide, blide jenter!

Vaart fantastiske hotell siste natten i Bangkok. Her var det treningssenter, svommebasseng, kontor paa rommet, roser paa rommet og lysekroner. Fantastisk! Vi betalte 150 kroner hver natten for topp luksus. FANTASTISK! Dette trolleyen kom en skjonn pikkolo inn med.

Marit og Hanne rir paa en sot elefant!

Marit og sin nye cyklo-kamerat.

Hva Hanne savner, neste blogginnlegg, kan vi trykke hva hun ikke savner, men akkurat naa maa vi logge av!

Takk for alle innlegg i gjesteboken forresten. Vi blir kjempeglade!

Krigsminner, au revoir og skorpionsnacks....

Long time, no see, men naa er vi back on track og skal gi dere en kort ( sannsynligvis en lang kjenner vi oss selv rett) oppdatering. Vi tar det day by day vi. Litt mye engelsk her gitt, men vi er stuck med en jente fra Texas, men hun er sot hun!

Vi kjorte tidlig om morgenen til Halong Bay, en naturlperle som ligger paa ostkysten av Nord-Vietnam. Bukten ligger paa Unescos verdensarv-liste. Etter Adams skrekkhistorier om baatene i Halong Bay, og Marits mistanker om at vi var nodt til aa sove i hengekoyer, saa ble vi svert overrasket da vi ble mott med velkomstvin og femretters lunsj med reker, krabbe, osters og dipp. Baaten var som et miniatyr Titanic. Treverket hadde utskjeringer, bauen var en drage og rommet var av flettet bambus og badet hadde fliser og varmt vann. Det var helt nydelig og vi folte oss rike og beromte. Filmen Goldfinger, der Roger Moore fremdeles spilte James Bond er spilt inn ved Halong Bay. Vi folte oss mest som pirates of caribbien, fordi baaten var en tradisjonell skute med sjoroverlook. Hele mannskapet hadde av en eller annen grunn boybandfrisyrer, men var veldig serviceinnstilt og tok oss med inn i grotter, paa utskikksposter, strender og tunneller som var laget av jordsmonn i bevegelse av erosjon. ( les: NERDER VI!) Ettermiddagen brukte vi paa aa drikke vin, prate med Adam ( som ogsaa var litt trist fordi gruppen bare besto av pensjonister) ( noe som i grunnen var litt rart, ettersom GAP hendvender seg i hovedsak mot ungdom mellom 18-35) og vente paa middag.

Da middagen kom, ble vi, som egentlig ikke er to sjomatelskere ( utenom orret, laks og makrell) servert nok en gang, bare sjomat, men det smakte himmelsk. Rekene var helt fantastiske og krabben frisk og god. Marit spiste til og med skjell. ( Imponert Anne?) Vi koste oss og drakk enda mer vin, selv om Hanne egentlig var litt syk. Vi gikk til sengs i de nydelige tresengene med utskjeringer og vevde tepper og sov godt i den friske sjoluften.

Vaart vakre rom. Faar det ikke helt fram her, men tro oss, det var nydelig!

Adam og Thea koser seg med lunsj paa Halong Bay med hvitvin og sjomat.

Marit spiser fersk krabbe fra Halong Bay... Bare se saa frisk og fin den er! Kjempegod!

Skutens spisesal. Dekket for lunsj. Herlig!

Skuta vaar!

Stille ettermiddag paa Halong Bay....

Morgenen etter spiste vi brunsj, nok en gang var det sjomat paa menyen, og vi begynte liksom aa bli litt lei, men samtidig saa er vi saa redd for aa faa struma etter aa ha truffet denne damen paa 109 aar i Phimai, at litt fisk, gjor oss bare frisk og tidig)

Senere dro vi tilbake til Hanoi, for aa ta nattoget til Hue, en mellomstor by med 400.000 innbyggere i midten av Vietnam. Hue var for 1000 aar siden Vietnams hovedstad faktisk. Hotellet i Hue var fantastisk flott og frokosten like saa. De hadde til og med musli, men selvfolgelig ikke varmt vann i dusjen, for det har de liksom ingen steder. Vi som trodde vi skulle sove paa gulvet i en maaned, vi har bodd som noen dronninger paa superlukseriose hoteller med spa-saape og sky bars, gratis tannkoster og q-tips. Noen steder har til og med hatt gratis internet. ( Som ikke har fungert vel og merke, men likevel).

Tre jenter paa i en kjedelig togkupe, som fant ut at de ville slaa ihjel tid med aa kle seg ut og sminke seg. Med de faa sminkeressursene vi hadde fikk vi i stand Mustafa ( fra venstre) fra Pakistan, Vladimir fra Ost-Europa og Jean Paul fra Franrike. Vi gikk fra vogn til vogn og underholdt, til vietnamesernes store fornoyelse. Toget er nemlig kjedelig med stor k, Kjedelig og ingen faar sove for det braaker saa forferdelig og hopper og dunker i tolv timer.

Forste dagen i Hue ble brukt paa motersykkel. Vi fikk hver vaar sjaafor og fartet hele byen, baade offroad og innroad til begeistrede unger som vinket og ville gi high five. Vi stoppet ved templer, ved Parfume river og i en liten landsby. Der bodde det en fortune teller, altsaa en spaadame og ifolge henne saa skal Marit gifte seg naar hun er 25, bli rik og faa tre unger, mens Hanne skal gifte seg naar hun 26 og faa fire unger. Det var vel greit nok, ikke anntall unger akkurat, men spaadommen var jo grei nok, helt til hun paasto at Lee ( en dame paa 58) skulle faa fire barn i nermeste framtid. Lite aktuellt liksom. Haha.

Vi spiste lunsj i et kloster med mange unge nonner, som hadde flyttet inn her for aa tilbe aandene og slippe unna fattigdom paa landsbygden. Hele maaltidet var vegetar, og det var lenge siden vi hadde smakt Tofu, men det var godt, og smakte helt likt som kjott. Imponerende.

Hanne og Marit ved Parfume River, elven som heter dette fordi den lukter saa godt.

Om kvelden var vi trott.

Neste morgen dro vi videre til Hoi An, en liten by tre timer sor for Hue. Her skulle vaare skjonne norske venninner bli i ti uker for aa studere, saa det ble et trist avskjed vi kommer tilbake til senere.

Vaart herlige hotell i Hoi An. Vi bor rett til hoyre, mens Thea ( Texasvenninnen vaar) bor i balkongen rett fram. Hun kunne liksom hoppe fra altanen.

I Hoi An bruker alle skredder, og vi dro for aa designe kaaper. De ble utrolig flotte. Hanne sin er i skotske ruter med brune knapper, mens Marit sin er i businessgraa med sorte knapper. Vi ble saa fine i dem! Vi var storfornoyd! Marit fikk ogsaa skreddersydd en kjole, som hun var medium fornoyd med, i tillegg til at hun handlet villt og uhemmet med kjort og andre kjoler. Hoi An var shoppingparadis.

Ettersom Vietnam har vert en fransk koloni, var maaten i Hoi An veldig god. Vi var paa Cargo Club hele tiden, en gourmetrestaurant som servertte biff og fahitas og alt mulig annet godt som vi har savnet.

Noe vi kanskje har glemt aa fortelle dere, er at vi er i Vietnam under TET, Vietnams storste hoytid, lik jul hjemme. Her er det juletrer overalt, med mandariner paa og lys. Folk kjorer rundt paa scootere sine med fire passasjerer, gaver, kuer, speil, griser, trer og alt annet du kan tenke deg. Det er helt villt. Alle skal hjem til Tet. Butikkene er ogsaa stengt grunnet Tet, ettersom alle har tidagers ferie. I Hoi An feiret vi nyttarsaften og hadde nok en gang nyttaarsforsetter og masse drikke og party party, og selvfolgelig et hav av raketter klokken tolv! Utrolig spennende aa faa vere med aa feire Tet, selv om alt har gaatt litt treigere enn vanlig her i Vietnam.

Vietnameser paa scooter med aarets juletre som bagasje. Frukten paa treet er smaa mandariner som smaker kjempegodt! Alle shoppet juletrer!

Forste dag i Hoi An hadde vi fri og vi traff Olga og Camilla og dro paa stranden, som tok halvannen time aa gaa, som vi trodde skulle ta en halvtime, hvor vi maatte leie motorsykkel-gutter til veien hjem igjen. Det var deilig aa sitte ved havet igjen og for aa plage Adam ( guiden vaar som har store problemer med alderen sin) tegnet vi opp et gigantisk ADAM IS OLD i stranden og Marit klatret opp til lifeguard-setene og tok bilde. Det var morro.

Gode venner paa stranden! Siste kvelden sammen.

Thea og Hanne understreker ovenfor guiden at han faktisk er gammel...selv om han oppforer seg som om han er 17.

Neste dag, altsaa siste dag dro vi paa kokkekurs. - Hva skjer?, tenker dere kanskje. - Har Hanne og Marit blitt matinteresserte?

- NEI!

Men i et svakt oyeblikk paa toget, takket vi ja, liksom bare for aa gjore noe litt annerledes. Senere angret vi, men da var det ingen vei tilbake, ettersom maten var kjopt inn og alt var booket.

Vi kvidde oss i to dager, men syntes faktisk det var ok pluss da vi endelig kom dit. Naa kan vi lage rispapir og vaarruller og dandere gronnsaker paa asiatisk

vis.

Se saa interessert Marit er blitt i matlaging. Hun er rene husmorsobjektet allerede! Leser oppskrifter og greier. Hun virker paa nippet til aa ta notater og markere ingredienser med rosa markorpenn.

Pa kjokkenet koser vi oss med matlaging. Jajamennsann, som vi koser oss. Bare se hvor flott kjokkenbenken kler Hanne eller omvendt og se hvor interessert Marit ser ut i pannekakeroren. Hun ser jammen lykkelig ut. Matlaging gjor en lykkelig. Matlaging er jammen spennende!

Vietnamesisk pannekake med ris, reker og masse gronne greier. Denne har Hanne laget heeelt selv. Imponert eller hur?

Kvelden skulle vi si Adjo til Olga og Camilla, vaare fantastiske venninner som vi allerede savner masse, masse, masse! Vi begynte aa drikke paa hotellrommet, lokal vin til fjorten kroner, som smakte utgaatt og gjer, men jajamennsann, alkohol er alkohol. Vi gikk til Sky bar og tok en Coctail, for vi gikk inn til byen og spiste middag og drakk enda mer. BILLIGE DRINKER! Marit drakk selvfolgelig opp til sitt nordnorske rykte, og ble ganske fort full, veldig full. I ett-tiden stenger alle utesteder i Vietnam, men vi ble fortalt at gratisbusser kunne kjore oss fram og tilbake fra et beach party. Vi var med. Vi sjekket opp to engelskmenn, en svenske og en rar fyr fra Canada og dro til stranden. Det var det ikke mye folk, men Hanne fikk vere DJ og det var disko, biljard, foosbal og storskjerm. Vi hadde det knallkjekt og danset villt og uhemmet.

Marit var fascinert av engelskmennenes dialekt og mente de snakket som i filmen Snatch, og ble ganske sjarmert av en som het Nick, som snakket slik. En svenske diskuterte lenge med oss hvorfor vi ikke provde narkotika, det var jo saa bra og fantastisk og utrolig! MHM! En annen fyr spurte han kunne sove paa rommet vaart, for han visste ikke hvor han bodde lenger. En artig kveld med mye action, helt til vi klokken 03.40 maatte si adjo til Olga og Camilla. Camilla graat og alt var veldig trist og leit. De har beriket turen vaar og det hadde ikke vert det samme uten dem! VI SAVNER DERE!

Olga og Camilla har kjopt ballongdyrballonger i gave til Hanne, men har glemt aa kjope pumpe. Derfor maate vi ta saken i egne hender og prove aa blase dem opp selv. Det gikk selvfolgelig ikke, men goy hadde vi det i alle fall.

Neste morgen, klokken 07.39 maate vi inn til byen ( Dette er altsaa 3 timer og 39 minutter etter at vi hadde kommet hjem full og jevlig) dro vi til byen for aa prove aa finne en kaape Hanne hadde mistet. Det gikk ikke saa bra, ettersom ingen snakket engelsk. Vi var inne i husene til folk og loket rundt, og inni stengte butikker og overalt, men det var ingen tegn til jakken ( som forovrig koster 200 kroner, saa ingen krise, men litt leit). 09.26, altsaa fire minutter for vi skulle mote gruppen og dra videre til flyplassen for aa ta fly til Saigon, la vi ut paa tidenes joggetur. En spasertur som vanligvis ville tatt et kvarter, skulle plutselig ta 4 minutter. OG VAAR GUIDE AKSEPTERER IKKE FORSEINTKOMMINGER!

Vi lop og lop og lop, og plutselig kom det masse hunder etter oss, og vi maate lope enda fortere og hundene var ekle, men vi bare lop gjennom gater og markedet og bare lop og lop og lop, og alkoholen piplet ut av kroppene vaare og vi hadde ikke vann og Hanne gikk i dansesko og andrenalinet pumpet. Det var to minutter igjen, vi var langt hjemmefra, vi var motlose og Hanne sitt miniskjort gikk opp hele tiden og alle pekte og lo av oss. Ingen loper slik i gatene tidlig om morgenen, egentlig aldri, men vi hadde daarlig tid og var redd for hva Adam ville si. 09.32 var vi framme med hotellet. Der sto gruppen vaar og lo, og vi maate dra en slags hvit logn, men fikk egentlig ikke puste, saa vi husker ikke helt hva som skjedde, men snart satt vi ogsaa i bussen klissvaate paa vei til flyet.

Marit var daarlig. Hun folte hun maate spy, og da vi stoppet for aa gaa paa kunstmuseum kom all spriten fra i gaar opp og det var liksom ikke noe serlig kult, men den som er med paa leken faar smake steken, og saann gaar det med nordlendinger. Haha.

Flyreisen gikk med paa aa sove og irritere seg over fire unger som skrek intenst rundt oss.

Saa kom vi til Saigon og fikk paa byvandring, som var helt nydelig for de har pyntet saa fint til TET! Saigon er med i tusenvis av filmer, og Adam forklarte og pekte paa alle hotellene og stedene dette var spilt inn.

I dag har vi vert i CU CHI, Ho Chi Minh city, som Saigion ogsaa er kaldt for aa se paa de verdensberomte tunnellene som ble brukt i Vietnamkrigen. Dette tunnelnettverket er en av tre store nettverk som ligger i Vietnam. Nettverket var 220 km langt og 400 kvadratkilometer. Selv om omraadet var omgjert til noe som kunne minne om en Theme Park med skytebane og plastikkdunker og gale japanere og hoylytte kinesere uten respekt for det minnemerket dette faktisk kan anses som, saa lerte vi mye og syntes det var veldig spennende aa faa se dette vi har sett og hort saa mye om. Vi fikk ogsaa et skikkelig stokk da vi saa, hvor jevlig, saa grenselost uforstaaelig forferdelig det maa har vert aa bo her, leve her og krige her. Omraadet saa akkurat ut som i filmene fra Vietnam krigen, som ogsaa er spilt inn her. Nedgangene var saa smaa og saa godt skjult, at vi forst maate leite for saa aa innse at vi bare fikk en fot og litt hofte nedi nedgangene som kun er beregnet for smaa vietnamesere. Noen av gangene var utvidet slik at turister kunne gaa nedi dem, og vi gikk begge to, Hanne gikk 50 meter og Marit gikk det dobbelte under bakken i de minste grottene du kan tenke deg. Vi maate krype! Det tok 30 aar aa grave ut hele nettverket. For mange ble besoket folelsesladet, ettersom flere kjente til folk som ble sendt hit under krigen. En ting er sikkert, krig er forferdelig og det finnes aldri en vinner, bare millioner av tapere og et par rike amerikanere. ( F.eks Kissinger, som forlenget krigen med to aar bare for aa tjene penger paa vaapenindustrien som amerikanerne sto bak).

Et eksempel paa hvor liten inngangen til de underjordiske gangene kunne vere. Marit hadde kanskje akkurat faat plass til en fot og litt kne.

Marit i den ene grotten...Denne er utvidet for tjukke turister, men likevel ganske saa liten.

Akkurat naa sitter vi paa hotellet og har lyst paa pizza, etter at vi i gaar spiste FUR, en lokal veldig daarlig rett. Hanne spiste noe annet, men ble likevel kvalm av aa se paa Marit sin FUR. Det er nemlig varmt vann med blader i, seig kylling og blader. ESJ!

Hilser til alle hjemme!

Vi drar om to dager til Kambodsja, der vi haaper aa faa skrevet et nytt innlegg.

Kjempekoselig aa lese i gjesteboken! Keep up the good work!

Glad i dere alle!

Store klemmer fra Marit og Hanne

:-)

( Noen timer senere....)

Hei igjen folkens!

I kveld har vi vert ute paa en noe annerledes middag. Vi har nemlig spist KENGERU, KROKODILLE, SKORPION og ROTTE! Vi foler oss ganske toffe og naa har det gaat to timer og vi er fremdeles ikke blitt syke. Rotte smakte som kylling, Kengeru smakte som biff, Krokodille smakte lite og skorpion smakte bare rart. Det var veldig rart aa tygge skorpion, liksom med skall og alt slik. Merkelig. Vi grillet derimot kengeru og krokodille, mens rotten var stekt og laa aa spriket med beina. Retter som dette er helt vanlig her i Vietnam, og hvis vi ville kunne vi spise geitepenis, oksepenis, slange og orm ogsaa. Lokalet var fullt og virket som et av de hippeste stedene i byen. Pa toalettet var det like mange dyr som paa fatet, men saa lenge ting blir stekt og kokt saa er det vel ingen fare! Det var et annerledes, veldig underholdende og morsomt maaltid og vi er blitt en noe spesiell matopplevelse rikere. Hele gruppen var med paa kveldens middag. Mens noen holdt seg til biff, var vi mange som ville prove noe litt mer eksotisk. Her griller vi krokodille og kengeru. Nammy!

Hanne spiser skorpion for forste gang! En levende orm som Thea og Raol skulle dele, men Thea fikk noia og lot Raol smake paa herligheten helt alene. Den sprellet og var utrolig ekkel!

Nam, eller kanskje ikke? Saan helt passe liksom.

Hele den forste gruppen utenfor Ho Chi Minh sitt likhus, hvor han ligger balsamert. Han holder seg ganske godt for aa ha vert dod i nesten 40 aar.

- Hva synes du pappa? Vietnam trenger en elektriker eller to gitt.
- And til middag anyone? Tre kroner kiloen.
Skjonne Harvey hilser paa en pappfigur paa flyplassen i Vientiene i Laos, for vi drar til Hanoi. Litt lite aa gjore paa mens man venter og venter og venter.

Litt goy aa tulle litt naar man er i exchange-bankene....ingen sjekker informasjonen likevel...

Paa vei fra Hue til Hoi An besokte vi himmelen, en utskikkspost man maa klatre gjennom en del grotter for aa komme til! Thea og Hanne slapper av.

BILDENE DU ALDRI FIKK SE, korte glimt fra de virusinfiserte ( som naa har blitt friske) minnekortene.

Onkel Arne sjekker den torkede fisken. Denne selger hans svigermor paa markedet for aa tjene litt ekstra penger til familien. Marit staar nysgjerrig i bakgrunnen og knipser bilder.

Onkel Arne ga oss disse flotte (!?) t-skjortene i gave hvor det staar: Vi er fremdeles single paa Thai. Deretter maatte vi sykle rundt i landsbyen med t-skjorte og store solhatter til lokalbefolkningens store glede. Det tok ikke mer enn fem minutter for forste frier kom paa doren.

Min nydelige kusine paa fire maaneder. Skikkelig god og rund i kinnene :-)Alldeles herlig! Her sitter vi paa balkongen i gjestehuset vaart, for vi gikk ut og spiste middag paa den eneste internasjonale restauranten i Phimai,

Marit og Hanne paa den lokale puben i Phimai. Vi hadde reist i 10 timer, saa alkoholen gikk fort til hodet paa oss. Her var det live musikk og masse lokale gutter som provde aa sjekke oss opp, ene og alene fordi vi var hvite. Vi ble ganske full denne kvelden gitt.

Vi skriver den siste ukens blogginnlegg i kveld eller i morgen! Det har skjedd saa mye, men det er saa daarlig internet i Vietnam, saa det har vert umulig aa komme seg inn paa bloggen, men naa er vi i Saigon og alt fungerer igjen! Hurrah!

Hanne blir syk og vi drar paa baatcruise

Akkurat naa sitter jeg, Hanne og blogger fra hotellet vaart i Hanoi, bare for aa meddele at vi naa skal ut paa et nytt baatcruise rundt Halong Bay som du ser paa bildet nedenfor. Derfor blir det ingen blogging i dag eller i morgen, utenom mitt lille innlegg akkurat naa.

I dag mister vi gruppen vaar, eller aatte personer fra den gamle gruppen, som har blitt erstattet av en haug med forti aar gamle folk fra Belgia og Canada. Jajamennsann. Vi kommer til aa savne alle ungdommene!

Jeg har blitt syk og har sikkert faat halsbetennelse eller noe i den duren. Hadde feber i gaar og i dag er halsen min helt odelagt. Ikke serlig kult, serlig ikke siden vi skal ut paa sjoen uten varmeaaparater. Det er under 7 plussgrader her og ganske surt og kaldt.

Ellers har vi det bare bra, og fikk sett Ho Chi Minhs lik i gaar! Det var veldig stilig, men veldig strengt og man fikk ikke ha med seg noen ting inn, og alt ble skannet og folk med gever med kviv frampaa overalt. Ellers saa ruslet vi rundt i byen til tuting og roping og motorsykler og scootere overalt! Ganske stressende!

Hanoi er koseligst om kvelden fant vi ut. Vi var ogsaa paa teater i gaar og saa paa noen waterpuppets. Marit sovnet. Haha.

Jeg skulle gjerne hatt litt hostesaft.

Det var det.

Vi skriver snart mer!

Klem Hanne

Se, saa nydelig!

FORESSTEN: Viruset paa minnekortene vaare har blitt fikset for bare 5 doller! Hurra!

P.S Tina og Jon Arild er vinnerne av Laos konkurransen og faar derfor utfordre oss til aa gjore hva som helst eller spise noe ekkelt. Vi ser fram til aa hore fra dere. Gratulerer med seieren! Riktig svar var at Vientiane er hovedstaden i Laos.

:-)