Backpackerne: Vi spiser kjottkaker, drar paa fullmaanefest og faar besok paa rommet.

Tenkte jeg skulle blogge jeg.

Sitter paa en internet-cafe paa Ko Tao ( Skilpaddeoyen) og nyter stillheten. Etter fem dager med intens dunk dunk dunk-musikk er det deilig aa bare hore gresshopper, fugler og bolgeskvulp igjen. Det er deilig aa slippe alle bilene. Paa Sairee beach hvor vi bor, er det ulovlig aa kjore bil, og bare sykler og scootere slipper igjennom. Akkurat naa sitter vi aa regner ut hvor mye vi har brukt per dag i ferien. Jeg hadde brukt 320 kroner dagen til naa, noe jeg er svert fornoyd med. Jeg har gjort alt har hatt lyst til og kjopt alt jeg har hatt lyst paa, deriblant tidenes kuleste vespa-hjelm i rosa!

For noen dager siden spiste jeg kjottkaker, vet ikke om vi fortalte det i forrige innlegg, men uansett, det var et kvarter i himmelen og nok en paaminnelse om at vi savner norsk mat, selv om kjottkaker kanskje er svensk, saa i hvert fall skandinavisk.

Sah, la meg fortelle dere om Koh Phagnan og den beromte fullmaanefesten:

Jeg vet ikke vi om fortalte dere det. Men fullmaanefesten, som egentlig skulle vert den 21 februar ( Altsaa, naar det var fullmaane) ble flyttet til den 24 februar, altsaa i gaar, paa grunn av valg i Thailand. Derfor bestemte vi oss for aa tilbringe hele fem dager paa oya.

Stedet vi bodde, Chill house, ble drevet av to svenske dophoder, som roykte hasj og spiste sopp og tok det ganske kuli. Gjestehuset laa paa toppen av et fjell, saa for aa komme oss opp og ned fra byen maatte vi gaa i et kvarter rett opp, og deretter rett ned. Det var god trening da, men ganske irriterende og en verkebyll, for gikk vi ned til byen , maate vi gaa opp igjen liksom.

Andre kvelden paa oyen gikk vi ut. Vi hadde blitt kjent med en del folk under en baattur tidligere paa dagen, og mottes i ti-tiden for aa drikke buckets ( smaa botter med sprit) og danse ut i de sene nattetimer. Kvelden ble velykket. Flere av verdens beste dj-er spiller paa Koh Phangnan i dagene for fullmaanefesten, saa man bare gleder seg til neste sang, og neste sang, og neste sang og saa er klokken fem om morgenen og det er kanskje paa tide aa gaa hjem og legge seg. Ettersom flere av vennene vaare bodde andre steder paa oyen, saa kubbet alle paa gulvet vaart.

Jeg plukket blader fra trerne og la dem over dem som dyne, og alle var blid og fornoyd.

Klokken aattte vaknet jeg, fullt paakledd med foldede hender (!?) og saa til min store forskrekkelse at en gigantisk gekko spankulerte i taket over meg. ( De er vanligvis bare ti centimeter eller noe) Det var utrolig fascinerende, og selv om kanskje ikke de andre ville synes det, saa vekket jeg dem likevel alle sammen, for aa leke litt dyrehage paa morgenkvisten.
- Se paa den der dere!
Noen saa opp, andre sov videre og jeg spurte om noen ble med paa stranden for aa bade, men ingen hadde lyst til det. Da sa jeg at de var kjedelige, men da sa de at de var trott, og da sa jeg at det var greit og reiste meg for aa ta noen bilder av oglen som dere ser nedenfor.

De neste dagene brukte vi paa stranden. Ettersom gjestehuset var saa forferdelig ekkelt, saa tok vi morgenstellet paa stranden. Forst svomte vi noen meter, ( morgentrim) og saa dysjet vi i slike fellesdysjer som man rengjor beina i, og saa var vi klar for frokost og en helt ny dag.

Den ene dagen hadde jeg bestemt meg for aa dra til Monte Vista retreat center for aa faa lest hendene mine, saa Marit tok folge til stranden, og saa fikk jeg lest hendene mine, mens hun solte seg, og etterpaa dro vi paa kajakktur paa sjoen.

Norman, spaamannen som leste hendene mine, var helt utrolig flink, og jeg ble nok en gang overbevist om at noen mennesker har en slags sjette sans. Han hadde ti aars utdannelse i haandlesning og hadde jobbet som haandleser og coach i over 35 aar. Han la fram fakta paa fakta fra mitt liv, og selv om jeg egentlig bare skulle vere der i en time, ble vi sittende aa jatte i halvannen time, for jeg fikk en klem og gikk ned igjen paa stranden til Marit og fortalte henne alt sammen som hadde skjedd.

Marit ble inspirert. Ogsaa hun er en stor kritiker, men ogsaa sporty, og vil prove og oppleve alt som er aa oppleve. Hun bestemte seg for aa gjore det samme neste morgen. Jeg vat skeptisk til hva hun ville tenke om det, men da hun kom ut, var ogsaa hun overbevist: Denne mannen var noe spesielt og ga oss virkelig mye aa tenke paa i forhold til vaar egen framtid.

Fullmaanefesten: Vi kom hjem i syv-tiden, stresset i halvannen time for aa faa en riktig beachlook og drakk hver vaar rusbrus (haha), for vi spaserte ned til byen. Paa stranden motte vi noen skotske jenter som vi hadde blitt kjent med tidligere paa dagen, som igjen hadde blitt kjent med noen amerikanere, og VIPS, saa var vi blitt til en stor gjeng. Vi danset, spiste grillspyd og saa paa flammesjonglorene, som etterhvert ogsaa laa ut tau paa bakken, full av flammer, som folk kunne hoppe over. Jeg turde ikke, men Marit provde og har denne kommentaren fra nabopc-en her: Det var ingenting liksom, det var bare litt varmt.

Modig!

Neste morgen maatte vi pakke og reise videre og naa sitter vi her, og naa er vi veldig sulten. Helst paa noe meksikansk.

Hilser til alle dere hjemme! Vi savner dere og tenker paa dere, nesten like mye som vi savner og tenker paa grovbrod med makrell i tomat ( Hanne) elller grovbrod med leverpostei (Marit).

Det var ikke serlig pent sagt. Jeg tror vi trenger noe aa spise snarest.

Snakkes snart!

Saan gaar det etter litt for mye drikke. Er ikke alltid enkelt aa holde kameraet riktig vei gitt. Dette er fra forste kveld paa stranden. En av de feteste festene vi har vert paa! Marit med en annanas-sprite og sprit-drink, og jeg med en Pina Colada.

Ulf Haakon, var romkamerat paa Koh Phagnan. I tillegg til denne uskyldige skapningen, fikk vi den ene dagen ogsaa besok av en gigantisk edderkopp. 30 ganger storrelsen til de hjemme liksom. Det var ikke meningen aa drepe den, men vi traff den litt feil med koppen da vi skulle fange den, og den maatte dessverre bote med livet. Den var paa feil sted til feil tid.