Vi drar i bryllup, spiller oops I did it again paa gitar og padler gjennom Laos.

Vi har vert paa baattur i to dager nedover Mekong River. En alldeles herlig reise, baade rolig og avslappende. Baaten ( som du ser paa bildet nedenfor) var en familiebedrift, hvor hele familien bidro for at vi skulle faa en bra reise. Underveis besokte vi mange spennende steder, men mest av alt slappet vi av og leste og spiste oreo-kjeks. Forste dag besokte vi en landby. Vi ble mott av en stor ungeflokk, som tullet og lekte rundt oss og elsket aa bli tatt bilde av. Det var et eldorado for fotoentusiaster. Motivene sto i ko. Her dyrket de alt selv, hadde gaardsdrift og en egen skole. Ungene var veldig sote, men hvilken tannhygiene de hadde! Overste tannrekke var raatnet bort paa samtlige. Vi lekte med ungene, og tok masse bilder, for vi spaserte oppover i tunet hvor de eldre guttene hang. Her spilte de gitar, men ville ikke spille naar alle de vestlige jentene kom paa besok. De fniste og ble med ett veldig sjenerte. Derfor slo Hanne til med Ooops I did it again av Britney Spears paa gitar. Dette losnet stemningen, baade blant guttene og oss, selv om de aldri hadde hort denne sangen for. Vi sparket litt fotball, og delte popcorn, for vi dessverre maatte reise videre. Allerede da satt vi igjen med et inntrykk av at Laos var et herlig land.

Elven i seg selv var en opplevelse. Soloppgang og solnedgang. Sol og skyer, og nesten noen regnbyer. Det var turens hoydepunkt for alle sammen. Gjengen ble bare enda mer sammensveiset, og det er kjekt aa se at man gaar like godt sammen med 70-aaringer som 18-aaringer naar man deler en felles lidenskap: Reising og etterhvert ogsaa Laos, som nok er et av de flotteste landene vi noen gang har besokt.
Om kvelden dag en la vi til land i en landsby ved navn Pak Beng. Her var det ingen elektrisitet, men lommelykter paa rommene. En felles transformator styrte strommen i byen, og den sto bare paa et par timer om ettermiddagen, saa da vi kom tilbake fra en sein middag med matretter fra Laos og Lao beer og Lao Lao ( Risbrennevin) saa var det helt morkt. Vi skremte hverandre, men plutselig dukket det opp en hippie-dame og en halvnaken brite, saa da ble vi saa skremt at vi gikk og la oss.

Neste morgen dro vi videre med baaten, og familien lagde koldtbord til lunsj. Nam! Vi hadde hort rykter om at vi var invitert i bryllup i en landsby nedi elven. Vaar Lokale guide, Ole viste oss i land i en liten landsby hvor han kjente noen som skulle gifte seg. Allerede fra elvebredden kunne vi hore hoy musikk og god stemning, og ganske riktig.: rett oppi bakken var det full fest, med store mengder Lao Lao ( risbrennevin) og dansing. Vi ble raskt bydd opp, og tok oss en svingom med de lokale guttene. Dansemovesene tok ikke lang tid aa faa inn, var bare aa veive og snurre litt rundt paa fingrene og du fikk tommelen opp. Vi ble bokstavelig talt skjenket, og glass med ol og brennevin ble sendt rundt, mens bandet spilte hoy lokal musikk, mens de mange hundre menneskene fra landsbyen og nabobygdene hoiet og lo. Det ble mye drikke og mye dans, til Adam ( vaar kjere guide) saa at vi bare fikk lov til aa danse to danser til. Vi danset tre danser til, bukket og nikket og takket og sjanglet nedover mot baaten. Bryllupet, og den koselige bruden og alle de blide menneskene gjore dagen fullkommen.
Kvelden ankom vi Luang Prabang, et liten storby sor for Pak Beng, altsaa aatte timer nedover elven. Her bodde vi paa et koselig hotell, kanskje litt braakete, men veldig koselig. Forste kvelden spiste en del av gruppen middag sammen, for vi beveget oss mot nattmarkedet ( som da var stengt) og deretter sengen.

Neste morgen saa vi Lung Prabang national museum, et tidligere kongepalass med mange fine mobler og kroner og kler. Det var egentlig ganske kjedelig. Vi maa ikke glemme at vi ogsaa forsov oss denne dagen, og kom en time for seint med klump i halsen og daarlig samvittighet. Heldgivis var det ikke blitt til noen stor sak. Fra naa av skal vi bare vere snille piker. :-)
Senere paa dagen meldte the Norwegian team ( Hanne, Marit, Olga og Camilla) oss paa padling. Klokken tolv ble vi kjort oppover fjellet, hvor kajakkene ble blast opp og vi fikk paa oss redningsvester. Det ble fem timer med rolig padling, omgitt av hoye fjell, vannbofler, fiskere, elefanter, familier paa sondagspiknikk og masse barn som badet. Vi startet ogsaa en vannkrig med noen lokale unger, men team Norway tapte big time. Etter et par timer stoppet vi litt for lenge og flortet med kajakkinstruktorene, som vi inviterte til vaart bryllup ( Det var Olga sin ide at vi skulle gifte oss, selv om jeg ikke tror det er serlig utbredt med lesbiske bryllup her) i Pak Beng med rotte paa pinne ( en lokal rett her) som hovedrett. Vi skulle ri inn paa vannbofler og spise partystickyrice og drikke store mengder Lao Lao. Guttene trodde vel litt paa oss til aa begynne med, men etterhvert lop fantasien vaar lopskt og til slutt var det vel Hanne og Marit som skulle gifte seg med instruktorene i stedet, som faktisk var ganske god i engelsk! Vaart tull gjorde at turen som skulle ta fire timer, tok over fem timer og ble ganske tung mot slutten, til tross for at Marit var supergod og sterk og alt det der, men Hanne tok faktisk godt i hun ogsaa, hvert fall paa slutten. Da maatte alle paa do. Kajakkturen var nok et hoydepunkt paa turen. Laos er fantastisk.

Neste dag dro vi paa et bjornereservat, hvor bjorner som ble mishandlet og fanget, ble satt fri og fikk leve godt i et friomraade. Her var det ogsaa en tigerunge ( Phet) som ble tatt til fange av pelsjegere, og solgt hele fire ganger i lopet av sine fire forste dager. Da organisjonen fant henne, var hun blodig og syk, og manglet veske og pels. Heldigvis klarte de aa faa liv i henne, og naa var hun blitt en blid, sot og stor tiger.
Her var det ogsaa et waterfall, altsaa en foss med mange bekker man kunne bade i. Det var som tatt ut av en film. Vannet var krystallklart og blaatt og deilig kaldt aa bade i. Vi lekte og koste oss med en slengdisse, ( Marit vil jeg skal skrive Liane her) og ble fotografert av mange tyskere og briter!

Om kvelden ( Altsa i gaar) inviterte Adam oss med hjem til en venninne som lagdre tradisjonell Loas middag til oss. Der spiste vi boffelskinn, salatwrap med fisk og peanotter og masse sticky rice, sa mye sticky rice at Marit har det litt i halsen i dag.
Vi ble ganske full etterhvert pa vinen vi kjopte der, som var importert ( TAKK OG LOV) og alle jentene dro pa byen paa en annen kant av byen. Hanne ble fort Dj paa begge stedene og vi horte My my my og Crazy frog og Jean Paul, men ingen ville danse med oss ( selv om vi sa de ikke maate ligge med oss), for vi var pa en GAY BAR! Der var det bare masse menn som tafset pa hverandre sin rompe, og nektet a danse med oss, men vi danset og drakk i mange timer. Det var herlig! ( Marit syntes det var litt mindre herlig etter en stund og litt for mye lao lao, ettersom hun ble litt daarlig)

Sa gikk vi hjem og laa oss.

I dag har vi reist gjennom noen nydelige omraader med hoye alper og spektakulere fjell! Alldeles nydelig. Hvem skulle trodd at Laos var en slik bortgjemt naturperle. ( Synd at det er sa mye miner, slanger, edderkopper og klasebomber i her) ( Hvis ikke skulle vi campet!)

Akkuratt naa sitter vi Viang Vieng og forbanner oss over at vi ikke skriver blogg litt oftere, slik at vi slipper a huske alt! Denne byen er laidback. Her ser du opiumsavhengige backpackere med rastafletter som liksom bare var ute pa en liten tur, men saa provde de opium, og sa ble de litt avhengige og naa sitter de bare i en sofa her og ser pa friends og drikker Lao Lao. Gudien vaar forteller at dette er er stort problem, i tillegg til at narkotika generellt er lett tilgjengelig i denne regionen( Les: happyfood!) , og derfor tiltrekker seg kanskje de litt feile turistene. Det er synd, for dette er en helt nydelig plass, bortsatt fra hotellrommet vart som lukter dod rotte, men fra tredje etasje er utsikten alldeles nydelig!

Ahh, vi koser oss!

Det er deilig a vere norsk i Lao, spesielt med Lao Lao.

- Hanne og Marit, live fra opiumsindustriens triangel.

P.S I morgen skal vi padle en og halv mil til hovedstaden i Laos. Dagens sporsmaal er derfor: Hva heter hovedstaden i Laos?

Vinneren faar utfordre oss til aa gjore, spise og drikke hva som helst!

Kjopefri dag? What? Hvorfor har en dame langt inni huttiteitegranskogen i Laos en norsk t-skjorte paa seg? Bistandsarbeid kanskje? Hun var like sjokkert selv da vi fortalte henne det. Sert, men morro.

Baaten vaar siger nedover Mekong River. Vakkert, ikke sant?

En gjeng av oss spiller president. Hanne vinner syv ganger paa rad. Johooo!

Nattog, kjempekos! Vi satt i hver var sofa som ble til seng. Perfekt! Hanne kooooser seg! Man ligger liksom bare i sengen sin og ser ut av vinduet.

Olga, Marit, Hanne og Camilla er klare til aa taa fatt paa elvepadlingen.

Sjarmtrollene vi besokte under vaart forste landsbybesok ved Mekong River.

Soster og bror. Soskenflokkene er ofte pa rundt ti barn, derfor ma de eldste ogsa ta i et ekstra tak.

Team Norway paa vei til bjornereservatet og waterfalls.

Marit og Hanne er superpadlere! Hei hvor det gaar! Faktisk sa kappet vi med guidene, og vant! Marit var kaptein, Hanne var entertainer og sang norske hits such as ro, ro til fiskeskjer!

Inne pa Baten. Man kan saavidt skimte Marit som ikke ligner pa Marit. Ellers saa er det Thea fra Texas, MJ fra Canada, Marit, Brenda fra Canada, Frans og Mariann fra Sveits, Olga og Camilla fra Norge, og fra hoyre og bakover sitter Wendy fra Canada, Harvey og Lee fra Canada, Helen fra England og Rob fra Canada.

Fylla paa toget i partyvognen. Vi var liksom ikke full da, men ser det kanskje litt slik ut? Glade i hvert fall!

Bruden fra bryllupet i landsbyen. Hun var en god vertinne og skjenket brennevin til den store gullmedalje.

- Brennevin anyone? Party party i bryllup i Laos!

Dette fine bildet tok Camilla av et sjarmtroll i landsbyen. Nei, det er ikke lakris, det er en ledning. Aaa, jeg har saa lyst paa lakris. Tre maneder til uten lakris. Huffamei.
Paa restaurant i luang Prabang. Vi spiste pizza, med altfor mye ost, men veldig koselig.

Hanne lagde aktivitetsark til smaaungene, d.v.s Olga og Camilla.

Vi bader i Waterfallet i gaar! Veldig deilig, men veldig kaldt!

Vi drar paa fest med en transvesitt, Hanne far lyst til aa kidnappe en Koala bjorn og Marit forstor ikke hvorfor Hanne kaller henne froken dings.

The Norwegian team ( som Adam, guiden kaller oss) er paa sykkeltur til dyrehagen. Her faar vi en Thai til aa ta bilde av oss. Olga, Camilla, Marit og Hanne.

Dag 1 (gruppetur): Bangkok

Forste dagen i Bangkok sammen med gruppen ble brukt til sightseeing, det vil si aa se en haug med templer, som egentlig ikke er saa veldig spennende naar du har sett saann 3000 for. I alt er det faktisk 42000 templer av gull, glitter og edelstener i Thailand, men baatturen dit, var veldig flott og vi matet noen hai-lignende fisker og stresset rundt etter en plass vi kunne veksle doller.

Om kvelden dro vi med nattoget til Chiang Mai, nord-Thailands hovedstad liksom. Togturen var en opplevelse i seg selv. Setene var hver sin lille sofa, luksus i forhold til tredje klasse som vi har tatt de siste ukene. I halv-ti tiden rer de opp sengene, og man skal liksom legge seg, HVIS IKKE man florter villt med en transevesitt som synger YMCA og kaller seg Natalie. Vi ble invitert til partyvognen, hvor det var fest. Party party liksom. Natalie arbeidet paa toget, og tok oss med til en vogn hvor det var en diskokule og blinkende lys og musikk fra nittitallet, dunk dunk, og masse tyskere. Det var virkelig fest, sammenlignet med inni det konservative toget med fullt av thaier og nonner og munker som visstnok syntes det var greit aa legge seg klokken ni.

Vi tok en ol, og lo masse av Natalie som danset villt og uhemmet med kvinnen bak bardisken ( videopremiere om noen dager, vi har det nemlig paa film). Vi aner ikke hvorfor flertallet kvinner paa 2. klasse tog er ladyboys, men de er da det, og de er underholdende!

Gruppen er veldig bra, bare masse snille og kjekke mennesker i alle aldre. Noen yngre og noen veldig mye eldre opp i 70-aarene. Saa toffe som tor a blimed paa en saa krevende tur! Beundringsverdig!

Dag 2: Chiang Mai

Vi ankom Chang Mai om morgenen og sjekket inn paa Mandala House, et kjempeflott hotell like i nerheten av den beromte night bazaar. Vi fikk beskjed om aa velge en dagsutflukt vi ville vere med paa, men de fleste turene passet ikke vaart budsjett og vaar oppi 2000 baht bare for aa kjore deg til ulike salgsboder og elefantsentre. Vi tok derfor saken i egne hender, og det ble en billig, dog noe utmattende affere.
Vi leide sykler. 50 baht for en dag, altsaa ti kroner, for aa utforske byen paa egen haand. Vi kjorte i ring, og rundtomkring, og kom oss liksom ikke noen plass. Vi bestemte oss for aa dra til dyrehagen. ( Intetanende om hvor langt det var) Etter halvannen time og et par liter vann lettere ankom vi endelig Chiang Mai zoo, hvor vi ble overrasket over hvor mange dyr det faktisk fantes i denne dyrehagen, og ikke minst hvor nermt man fikk komme dyrene! Dette var noe annet enn i dyreparken i Kristiansand. Det var nesten litt skummelt.

Her hadde de sjiraffer, aper, pingviner, pandaer, elefanter, lover, bjorner, flamingoer, tigere( ogsaa den sibirske) og mange andre mindre sote dyr, spesielt Koala bjornen som fikk hjertene vaare til aa smelte. Alt i alt ble det en utrolig billig og spennende dag, selv om vi tok taxi tilbake til hotellet etter den lange og trafikkerte sykkelturen uten hjelm.

Vi dro til et tempel ( BOMBE!). Det var fint, men litt kjedelig. Marit saa noen munker synge og lekte interessert i statuer. Det kunne vert fin utsikt, men paa grunn av taake saa vi bare nyansene av Chiang Mai fra tempelfjellet.

Om kvelden dro vi paa nattmarkedet hvor Marit kjopte masse billig torket frukt og to armbaand, mens Hanne kjopte Mansjekknapper til Thomas og en superkul nintendo t-skjorte til sin bror. ( DEN ER RAAKUL MARIUS, gled deg!)

Vi spiste ogsaa en veldig god middag sammen med gruppen paa en kupongrestaurant som vi har bildet av nede paa siden.

Dag 3: Kjoring

I dag har vi kjort i seks timer med tre stopp underveis. Den forste for aa tisse, den andre for aa gaa i et tempel ( bombe!) og den tredje for aa tisse litt mer. ( Vi skal tross alt drikke 4 liter vann her, noe bare Marit klarer.) Tempelet var faktisk veldig flott og helt hvitt og ganske moderne, sammenlignet med mange av de tradisjonelle templene. Vi ble bergtatt av et stort veggmaleri som visste Buddha over et dodningshode, og under der igjen viste bilde sin versjon av verden idag. Det var 11.september, science fiction, romskip, bomber, atomvaapen, Alkohol, store multinasjonale selskaper, forurensing og sex. Det var et utrolig interessat og bra bilde av verden.

Om ettermiddagen kom vi fram til Chiang Khong, som ligger paa grensen til Laos. Det er bare Mekong River som skiller de to landene.

Akkurat naa blogger vi fra den raskeste internettkafeen i denne smaabyen og skal snart gaa aa legge oss. I morgen skal vi paa baattur nedover Mekong River og inn i Laos, det mest bombede landet i hele verden, hvor det fremdeles finnes millioner av landminer og udetornerte klasebomber. Godt aa ha med seg guide gitt! Bombene falt da Usa skulle lande i Vietnam og ikke kunne lande med stor last, og dermed kvitte seg med en del bomber. Det gjorde de over Laos, som ble betegnet som et friomraade. De ville ogsaa bombe heren Viet Cong, som gikk gjennom Laos for aa komme til Sor-Vietnam under Vietnam-krigen. Landet lider fremdeles paa grunn av krigen som de faktisk ikke hadde noe som helst med aa gjore. Derfor er menneskene blitt noksaa lavmelte og forsiktige. Det skal bli spennende aa dra nedover elven.

Vi har naa ogsaa kommet til et Malaria-omraade, noe som skremmer livet ut av mange av gruppedeltakerne etter guidens skrekkhistorier. Hanne, og de to nordmennene fra Oslo ( Kjempesote jenter paa 18 og 19) sprayer seg hver halvtime og dreper alle mygg de ser og dekker til kroppen med store plagg. Men vi har tatt medisinen vaar og mest saansynlig saa gaar dette veldig bra. Det er storre sjanse for aa falle i elven i morgen, ifolge guiden, fordi baatene er smale og folk maa vere 50/50 fordelt i baaten. Det kan bli spennende.

Ha en fin helg! Veldig koselig med alle hilsenene i gjesteboken. Blir kanskje noen dager til neste gang, ettersom vi befinner oss i et svert fattig og ikke veldig godt utviklet land.

Hilser til alle hjemme!

Klem fra Marit Parit og Hanne Panne

P.S Marit skjonner ikke hvorfor Hanne kaller henne froken dings. Det er visst bare et bergensk uttrykk, eller hva sier dere? Det er jo bare et kosenavn liksom.

P.S 2 Hanne slo skikkelig an under middagen i dag med sine torre vitser, serlig den om det kulese landet i verden. ( Altsaa Yemen, av YEAH MAN) Naa har hun lovet aa dikte nye i lopet av natten. Litt vanskelig da, aa dikte internasjonale vitser. Men men.

Snakkes snart!

Her er utsikten fra hotellet. Dette er Mekong River, elven som skiller Thailand fra Laos. Dette er den 11. storste elven i verden.

I Chiang Mai kjopte man seg matkuponger og saa kunne man bruke dem til aa kjope mat fra hele verden veldig billig. Vi spiste noe saa utradisjonelt som Nan Brod og spagetti. Nam!

En Tiger vi saa i dyreparken!

Dette nydelige palasset dro vi innom paa vei til Chan Kong. Veldig flott! Legg merke til hendene under broen som rekker mot himmelen. Vakkert!

Saan gaar det naar du stiller flasker foran korpsnerder. Ved siden av Hanne sitter Wendy fra Canada som jobber som politi.

Vi spiser middag langs elven paa en meksikansk restaurant. Veldig god mat og daarlig panfloyte-musikk.

Aaaaaa, saa sot! For en nydelig liten sovnig skapning. En saann vil vi ha!

- Hallo, kan jeg komme opp eller? Denne malaysiske solbjornen kom farlig ner, men var veldig sot!

Nam! Is, is og mere is!

- Skal det vere litt lokalt ol by the sea?

HVORDAN BLIR KASJONOTTER TIL:

1. Slik ser en kasjonott-plante ut. Merkelig, eller hur?

2. Her blir nottene skjert ut av skallet. Tungvint arbeid det her!

3. Finito! Ferdige kasjonotter ( Kan noen snart please fortelle oss hvordan det skrives). NAM!

Gratulerer med dagen Thomas!

Hvis jeg hadde vert hjemme, saa ville jeg gitt deg en....
...kake, og saa skulle du selvfolgelig faatt noen.... ...ballonger, og jeg ville heist....

...det norske flagget, og gitt deg mange....

gaver....og kanskje jeg ville latt deg se en ekstra....

...Liverpool-kamp........elllllller, vi kunne gjort noe annet :-)

Uansett, saa er det din bursdag, og siden jeg er paa andre siden av jorden kan jeg ikke gi deg noe annet enn et...

..enn et slengskyss fra et svett hotellrom i Chiang Mai....

Gratulerer med dagen Thomas! Elsker deg!

Hanne moter kusinen sin for forste gang, minnekortene vaare faar virus og vi ser en 109 aar gammel kvinne med struma.

Fire dager siden sist naa, men det har sine aarsaker. Vi er nemlig paa bygden. Vi dro fra Hua Hin torsdag morgen, videre fra Bangkok om formiddagen, og var framme i 22-tiden om kvelden. I alt ble det 15-16 timers reise til Phimai, den lille byen nord for Bangkok. Kvelden vi kom var vi skrubbsultne, etter bare aa ha spist en rar frukt og kjeks med appelsinsmak hele dagen. ( Det var det de solgte paa toget)


Vi dro bort paa en lokal restaurant og drakk verdens beste iste og stekt ris med kylling. ( Middagen kom tilsammen paa 13 kroner) Etterpaa dro vi for aa ta en drink paa den lokale baren. Vi provde baade Chang og Singha ( 10 kroner literen) , og ble sjekket opp av mange unge thaigutter. Paa det bordet satt det seks gutter, som stirret intenst i vaar retning. De smilte og nikket og skaalet og skraalet, og vi tenkte at de begynte aa bli fullere og fullere ( Litt saann som oss), men den gang ei: Etter aa ha hevet nedpaa et titalls flasker hver med noe vi ikke helt kjente igjen, overtalte Hanne Marit om aa gaa aa undersoke dette nermere. Hun gikk mot kassen og leste paa de tomme flaskene, og det guttene hadde drukket paa hele kvelden og skaalt med var vann (!?!). Merkelige greier.

Phimai er en koselig by, full av ruiner fra 1100-tallet (Khmer-regimet), markeder og en spokelsesskog paa 35000 kvadratfot . Menneskene her er saa blide, og de synes det er fantastisk med turister paa besok. Vi blir ropt etter og tatt paa og alle sier hei. Veldig koselig, saa vi vinker tilbake og har sjarmert de lokale skoleguttene i senk. Det er ingen kriminalitet her, utenom alt det korrupte, som gaar igjen i alle Thailanske byer. Vi liker oss her, og bor paa et gjestehus som heter Boonsiri. Vertinnen her snakker ikke et fnugg engelsk og vi sliter litt med kommunikasjonen, men ellers saa gaar det veldig greit. Alt loses med et smil. Rommet vaart er kjempestort, med air-con og Tv og dusj og bad, for bare 50 kroner natten.

Et par kilometer utenfor Phimai bor Onkelen til Hanne sammen med sin samboer Muang og deres datter paa 4 maaneder. Hanne hadde aldri truffet den yngste kusinen sin her i Thailand, saa det var et veldig spennende og fint mote. Makan til sjarmtroll!

Arne ( Onkel Arne) motte oss i ni-tiden i gaar morges, og tok oss med paa det lokale markedet. Her solgte de alt mulig. Ettersom det omtrent ikke finnes turister her, var det veldig billig.

Marit kjopte to hengekoyer, som kostet 20 kroner hver, Hanne kjopte en kul Tunika til ti kroner og saa spiste vi mye rar frukt og koste oss veldig.

Etterpaa saa dro vi ut aa spiste lunsj for to kroner, for saa aa dra hjem til Onkel Arne. Huset var enkelt, men veldig koselig. Her bodde ogsaa moren til Muang. Oldemoren hennes hadde hus rett ved siden av, og for noen arbeidsjern: De jobbet og jobbet og jobbet og jobbet. Ingen vond rygg der i gaarden nei. Imponerende! I hagen til Onkel Arne vokste det bananer fra Trerne og appelsiner. Det var helt utrolig aa bare kunne plukke bananer. Herlig!

Kusinen til Hanne var helt nydelig. Bare blid og smilende og saa elsket hun og hoppe opp og ned. Rundt ankelen paa smaa barn i Thailand er det vanlig aa henge et armbaand med en bjelle paa, slik at man horer om babyen vaakner om natten, derfor laget babyen en sot bjellelyd hvor enn den var. Babyene her bruker heller ikke bleier, bare om natten, for de de vil at babyene skal fole mer frihet. Derfor tisset babyen overalt hele tiden, men vi ser logikken. Aaa gaa med bleie er ikke helt det store, men for et styr!


Vi dro paa sykkeltur i den lille landsbyen, hvor det bodde 200 mennesker. Det var deilig. I gave fra Arne fikk vi hver vaar t-skjorte hvor det sto: Jeg er fremdeles ledig ( selv om Hanne ikke er det) paa Thai, og en mann i nabolaget fortalte at han var interessert, for han var skikkelig lei av konen sin.

Under sykkelturen kom Muang paa at det bodde en 109 aar gammel dame noen hus bortenfor. 109 AAR! Forst ville vi ikke gaa inn, fordi vi ikke hadde med noen gave, men saa fant Onkel Arne noen Baht og vi var klar for aa gaa paa besok. Den gamle damen arbeidet da vi kom. Hun bevegde seg fint, og husket alt klart, men var blitt blind og hadde en svulst paa over 10 centimeter i diameter, som en stor stor appelsin paa halsen. Vi var sjokkert! Arne ogsaa. Spesielt over at ingen hadde fjernet den. Den hang under halsen og dinglet, og det saa forferdelig vondt og tungt ut, men den eldre damen dempet smerten med aa tygge en type tobakk som inneholder litt narkotika. ( Og masse farlig metall) Hun ble svert glad for aa mote Muang og babyen, og kjente igjen Muang fra barndommen. Det var helt uvirkelig at hun var 109 aar gammel, selv hun saa slik ut i grunnen. At hun kunne bevege seg, snakke og jobbe er veldig beundringsverdig, spesielt med tanke paa det tunge livet som mange lever her i Thailand. Arne trodde ikke hun hadde saa veldig lang tid igjen aa leve. Det er bare helt fantastisk aa oppleve det ekte Thailand, uten turister og med ekte mennesker. Menneskene her er utrolig gjestfrie, snille og blide.





Etter en stund dro vi til en annen landsy, hvor Hanne sin eldste kusine, Camilla bor. Der motte Hanne ogsaa sin tidligere Tante, som snakket flytende engelsk. Camilla var blitt en stor jente, noe sjenert, men veldig sot. Her bor hun hele aaret sammen med sin Tante og mormor og 18 soskenbarn, samt sin mamma, som pendler mellom Irland og Thailand. Den lille babyen var veldig populer uansett hvor vi gikk. De elsker babyer her. Babyer og hvite mennesker. ( Merkelig, vi vil bli brune!!!!)

Deretter gikk Hanne og Marit paa nattmarkedet og kjopte litt rar frukt. Plutselig horte vi den der sangen " Mariahiiii, Mariahooo, Mariahii, Mariahaha!", gjennom buskene. Vi ble nysgjerrig og Hanne saa gjennom busken at de danset Aerobic. Marit sa: Kom igjen, vi prover. Noe skeptisk men toffe ble vi med. Det var en utendorsscene, hvor alle som ville fra lokalbefolkningen kunne vere med. Senere ble vi fortalt at alle byer i Thailand er paalagt utendors Aerobic fra myndighetene. Et godt tiltak! Dansen var ganske vanskelig for oss nybegynnere, men veldig goy. Marit tok en en pause og spiste en rar rosa frukt, men Hanne provde aa holde takten og svettetekstremt ( 30 grader liksom). Deretter gikk Marit og fikk skjonnhetssovn ( Det vil si 13 timer), mens Hanne dro paa puben med et tysk par fra gjestehuset.

I dag ( lordag) har vi vert paa sykkeltur. Vi har vert i skogen, spist bananer, og paa vei hjem stakk vi like godt innom et lokalt massasjestudio. En times massasje kostet 18 kroner. ( Ja, vi er i himmelen). Vi har funnet en god lokal restaurant, hvor vi drikker mye iste, og i gaar oppdaget vi retten: Kylling og kasjunotter ( Vi vet liksom ikke helt hvordan det skrives) i chilisaus med ris for bare 13 kroner.




Vi har hengt masse med en fra Canada, tre fra Tyskland og en morsom japaner her, vi er blitt et lite samfunn her oppe som ingen vil reise i fra! Veldig koselige mennesker! Naa har vi faat masse reisetips. Vi har til og med lert noen triks for aa unngaa kvalme ved aa trykke paa forskjellige punkter paa kroppen og Hanne har spist lyng. ( Som de selger paa markedet her) Esj. ( P.S Norsk lyng er bedre)


Naa sitter vi her og blogger paa tidenes treigeste maskin. Vi klarer ikke bestemme oss om vi skal bli her i en dag til, eller om det berer til Bangkok i morgen. Senere i dag skal vi treffe slekten igjen, og drikke litt Leo Beer paa terassen med tyskerne.

Det var det! Vi lar hore fra oss snart igjen.


Haaper alt staar bra til hjemme, og at dere snart faar fint ver dere ogsaa. :-)



( HER KOMMER ET NYTT INNLEGG ( 21.01.08) , ELLER KANSKJE ET SAMMENDRAG AV TIDENES KJIPESTE DAG)

Joda, dagen begynte bra. Bussen tok mindre tid enn forventet til Bangkok, og servicen var fortreffelig. Vel framme i Bangkok, slet vi oss forst gjennom byen, paa kryss og tvers sammen med en sjaafor som latet som han kunne veien, men som egentlig ikke kunne den. Det tok sin tid. Etter 45 minutter, som skulle tatt 10 sjekket vi endelig inn paa det lukseriose hotellet Royal Hotell Bangkok. En piccolo fulgte oss til rommet, og viste oss hvordan airconditionen virket. Etter det tenkte vi selvfolgelig at han skulle gaa, men den gang ei. Marit gikk paa do, mens Hanne satt i sengen og saa paa piccoloen som ikke vil gaa. - Marit, du maa komme ut her. Piccoloen vil ikke gaa. Jeg skjonner ingenting. Kom ut, er du snart ferdig eller?, ropte Hanne til Marit. Marit lo. Hanne lo. Hanne var flau. Piccoloen smilte. - Jeg er snart ferdig. Har han ikke gaatt enda?, ropte Marit tilbake til Hanne. - Nei, han bare staar aa ser paa meg, ropte hun tilbake.


Marit kom ut fra toalettet og spurte piccoloen om hvorfor han bare sto inne paa rommet vaart. Han smilte. - I finish work in two hours, sa han.


- Skal du staa her til det?, spurte Marit.- Yes, svarte piccoloen.

- Men vi skal sove naa, sa Marit og mimte at hun sov.


Piccoloen bare smilte. Hanne fikk latterkrampe. Marit ogsaa. Vi lo alle tre.


- Vi lukter daarlig. Vi maa skifte, provde Marit seg etter en stund.


Det forsto ikke piccoloen og Marit foreslo vi bare skulle lukke doren igjen med ham paa slep.


- I stand here two hours, then finished, sa piccoloen og vi vrengte oss i sengene av latter. Til slutt gikk han, av en eller annen grunn.


Vel, dette var en avsporing. Tilbake til den brutale virkeligheten.

Vi liker aa blogge, og synes det er en kjekk maate aa kommunisere med dere hjemme, men i gaar da vi skulle legge inn bildene til teksten vi hadde skrevet fikk vi : Error, error, error over hele linjen paa begge minnekortene. Vi tenkte at det nok bare skyltes landsbygdas daarlige teknologi, men den gang ei. Vel framme i Bangkok oppdaget vi igjen at ingen av minnekortene var mulig aa aapne, verken gjennom minnekortlesere eller kabler. - Faen, tenkte vi.

Etter aa ha googlet " Virus minnekort" kom vi fram til at vi hadde faat det vanligste viruset som kan komme paa et minnekort. Saa naa har vi bildene paa kameraet, men har ingen mulighet for aa fremkalle bildene eller legge bildene ut paa nettet, for noen har klart aa drepe viruset, og det skal mer til enn litt Tamiflu ( den omdiskuterte influensavaksinen) VI haaper at noen kan fikse minnekortet hjemme i Norge.


UTROLIG IRRITERENDE I HVERT FALL! Uten kamera paa tur liksom.

Serlig med tanke paa alle de nydelige bildene vi hadde fra Phimai, paradis paa jord. Av Hanne og hennes nye kusine og slekt og venner fra byen og ruiner og blomster og dyr. En helt fantastisk plass! Derfor ble vi veldig triste og lei oss, og dagen var liksom litt odelagt, serlig siden vi ikke kunne blogge mer paa turen heller.

Klokken seks skulle vi mote GAP-gruppen vaar. Vi pyntet oss og fant fram alle mulige papirer vi kom til aa trenge og sto aa trippet utenfor allerede kvart paa seks.

Etter en del praktisk informasjon, spurte Adam ( Vaar australske guide) om alle hadde det viktigste: Nemlig visum til Vietnam. Det gikk en kald gufs nedover ryggen. - No..o..., stammet vi fram. Adam laa ut om hvor vanskelig det var aa faa tak i visum foran hele gruppen, og vi ble bare mer og mer lei oss. Ingen hadde fortalt oss dette, og vi som alltid har orden paa sakene, var liksom de alle saa stygt paa. Ikke hadde vi ekstra passbilder eller nok doller heller. - Hva var skjedd med oss? Var vi blitt til to idioter?

Vi var triste. Vi var stresset. Alt var saa galt saa galt. Vi var sulten ogsaa forresten.

Da alle de andre paa gruppen ( som forovrig virket veldig greie) var gaatt, var det bare oss og Adam igjen. Vi for gjennom byen og fikk tatt bilder. Vi tok ogsaa ut penger. Paa veien og mens vi fremdeles var inne paa hotellet begynte vi aa erindre at vi hadde sjekket dette opp for. Det var noe som ikke stemte. Hadde ikke vi sjekket utenriksdepartementet om visumregler for Vietnam? Jooo, skulle tro det. Og var det ikke slik at nordmenn, som eneste folkeslag i verden omtrent kom gratis og uten visum inn i Vietnam i opp til 15 dager?

Etter en time fikk vi svaret: Vi hadde riktig. ( Saa naa haaper vi Adam forklarer foran gruppen i morgen at han tok feil)


Takk og lov i hvert fall.

Da gjensto det bare aa sjekke om anskaffelse av et nytt minnekort, kunne friskmelde kameraet eller om selve kameraet var smittet av dette dodelige viruset?


Marit tok bildet dere ser nedenfor av Hanne, og vi jublet, JUBLET da vi saa at det fungerte. Snart faar dere masse bilder. Vi maa bare ta noen forst.

Hanne og Marit har hatt tidenes kjipeste dag.


Ruinene i Phimai etter Khmer-regimet. Naar minnekortene vaare bilr friske, skal dere faa se masse bilder fra Phimai. Den fineste plassen vi har vert til naa.


Da skal vi legge oss! Masse klemmer til dere hjemme. I dag savnet vi dere veldig... :-(

Hanne og Marit, endelig glade igjen. Ting ordnet seg jo til slutt.

Mykkje sol og mykkje varme

Naa har vi bodd i Hua Hin (Liten by paa sorostkysten) i to dager. Forste natten bodde vi paa utsiden av byen, fin strand, men ikke saa mye annet aa gjore paa, saa derfor flyttet vi inn til byen i gaar. Vi bor paa Bird gjestehus for 600 baht natten, noe som tilsvarer 60 norske kroner per person. Her har vi blitt dikket og dullet med, serlig paa en beautysaloon rett borti gata her. Forste kvelden fikk vi manikyr og pedikyr, og i gaar flettet vi haaret for aa faa den irriterende luggen vekk fra ansiktet. Vi har ogsaa solt oss, og i dette sekund, mens jeg skriver dette ligger fremdeles Marit paa stranden og slikker sol. Jeg sier hun faar hudkreft, hun sier hun er nordlending og maa nyte solen for det den er verdt. Hehe. Jeg blir liksom ikke brun saa fort jeg, bare rosa, derfor sitter jeg paa Paris Hilton sin hotellcafe og blogger. Fancy greier. I gaar fikk vi til og med sneket oss inn i lobbyen her. Utrolig flott hotell, men sammenlignet med vaart hotell kan det aldri bli like hjemmekoselig og sjarmerende som et familiedrevet gjestehus bygget opp av sjoen.

Vi har ogsaa spasert fram og tilbake paa nattmarkedet, som er svert overpriset, men vi trenger to hoytalene, slik at vi kan spille musikken min hoyt paa rommet. paa stranden og ellers hvor det maate passe seg med litt vestlig musikk. Det har visst seg aa vere umulig aa finne. Ikke EN plass har de hoytalene. Snodig. Vi har spist masse god mat, Thai og italiensk og spist is og kost oss. Ettersom bildene ligger paa Marit sitt kamera, blir de lagt ut noe senere. Da skal dere faa se is med stor I.

Ellers saa har vi vel ikke gjort stort. Hua Hin har vert en fin plass aa lade opp batteriene, men den Thailanske sjelen er likevel noe fraverende. Her lever byen kun av turister, og du gaar ikke lenger enn to skritt for du ser tyskeren, briten eller for den saks skyld nordmannen leiende paa en 18 aar gammel Thai. Paa alle barene finner du gledespiker, unge thaier som faar betalt for aa underholde de europeiske mannfolkene. Likevel vil mange paastaa at Hua Hin er velsignet av turistindustrien. Velstanden er mye hoyere enn i Nord, og du ser faa virkelig fattige, slik som i Nord-Thailand og Bangkok, men for hvilken pris kan man sporre seg. Mye kultur gaar tapt i dette turistparadiset, hoyblokkene vokser og oker i antall, butikkene reklamerer paa dansk og baade svenske og danske restauranter ligger tett i noen av gatene. Skredderne roper, Er ni fraan Sverige?

- Nei, svarer vi.
- We are from Norway.
- Ahh....( Tenke, tenke) Ahh, Norway!, roper de da, og later som om de vet hvor det er. Det er visst bare Sverige som er kjent uti den store verden.

Jeg har ogsaa faat drukket Thailand sitt svar paa norsk julebrus, bare den er enda bedre: Rod miranda. Marit var like imponert, men ikke fullt saa imponert over Oreosene som jeg oppfordret henne til aa kjope. ( En type kjeks. De selger de pa Ica. Utrolig gode)

Naa skal jeg ut i solen igjen. Om en time skal vi spise lunsj, deretter blir det nok litt massasje. 200 baht ( 38 kroner), for en times kropp-og fotmassasje.

Livet er herlig, eller hur?

I morgen skal vi dra til Onkelen min, Arne som bor paa landsbygden i Nord. Det gleder vi oss til, men forst blir det 11 timer med tog og buss og diverse andre suspekte framkomstmidler.

- Hanne Panne, Live from Hua Hin.

ROD MIRANDA: Tidenes beste brus. Et flott forbilde for andre brus. Flere brus burde bli mer som denne.

HUA HIN BEACH: Hvor Marit ligger aa soler seg akkurat naa, og hvor vi har badet og kost oss de siste dagene.
KAMERA: Mitt nye kameraetui, kult or what? PAA STRANDEN: Vi Slapper av i skyggen. KVELDSKOS: Forst fikk vi pedikyr, deretter manikyr. Resultatet ser du paa bildet under. Ogsa dod hud ble raspet av under foten med noe som lignet paa en osteraspe. Esj.

FJOLLEJENTER: Fine nyelakkerte negler. Marit med gull og Hanne med lyseblaa. Her ser dere ogssaa vaare beste venner, herr ekko-sko og froken Teva-sko. Fantastiske. Anbefales.

NAM NAM: Marit ville absolutt ha fire kuler med is, selv om det ikke fantes noen meny med fire kuler forst, men til slutt fant servitrisen og Marit ut av det og hun fikk fire kuler og banan og sjokoladedipp. Ryktene sier at vi skal tilbake dit i dag.

KVALITETSIS: Dette kaller man ekte iskrem. Hanne og Marit koser seg paa Svenssons. Denne iskjeden er egentlig ganske dyr for aa vere i Thailand, men det er verdt det! Vi betalte 18 kroner hver for disse isene.

TUT TUT: Lokal taxi til 8 kroner. Jeg satt med konstant daarlig samvittighet, og ville hele tiden sporre denne lille mannen om ikke jeg fikk kjore i stedet.
FELTARBEIDERE: Vi jobbet som feltarbeidere ved flykningsleiren i Hua Hin i dag.
PAUSE: En liten kaffipause maa til, etter en hektisk dag i leiren med mye sykdom og pyrisept.

Det var alt for i dag! Hilser til alle hjemme!

P.S Det er saaaa kjekt aa lese hilsenene i gjesteboken og kommentarene til innleggene! Keep up the good work!

P.S 2 Neeeii, vi jobbet kanskje ikke helt som feltarbeidere ovenfor nei, men det lignet litt, gjorde det ikke? Egentlig saa fikk vi kroppsmassasje. Veeeeldig god, ganske vond og veldig billig.