Vi dro bort paa en lokal restaurant og drakk verdens beste iste og stekt ris med kylling. ( Middagen kom tilsammen paa 13 kroner) Etterpaa dro vi for aa ta en drink paa den lokale baren. Vi provde baade Chang og Singha ( 10 kroner literen) , og ble sjekket opp av mange unge thaigutter. Paa det bordet satt det seks gutter, som stirret intenst i vaar retning. De smilte og nikket og skaalet og skraalet, og vi tenkte at de begynte aa bli fullere og fullere ( Litt saann som oss), men den gang ei: Etter aa ha hevet nedpaa et titalls flasker hver med noe vi ikke helt kjente igjen, overtalte Hanne Marit om aa gaa aa undersoke dette nermere. Hun gikk mot kassen og leste paa de tomme flaskene, og det guttene hadde drukket paa hele kvelden og skaalt med var vann (!?!). Merkelige greier.
Phimai er en koselig by, full av ruiner fra 1100-tallet (Khmer-regimet), markeder og en spokelsesskog paa 35000 kvadratfot . Menneskene her er saa blide, og de synes det er fantastisk med turister paa besok. Vi blir ropt etter og tatt paa og alle sier hei. Veldig koselig, saa vi vinker tilbake og har sjarmert de lokale skoleguttene i senk. Det er ingen kriminalitet her, utenom alt det korrupte, som gaar igjen i alle Thailanske byer. Vi liker oss her, og bor paa et gjestehus som heter Boonsiri. Vertinnen her snakker ikke et fnugg engelsk og vi sliter litt med kommunikasjonen, men ellers saa gaar det veldig greit. Alt loses med et smil. Rommet vaart er kjempestort, med air-con og Tv og dusj og bad, for bare 50 kroner natten.
Et par kilometer utenfor Phimai bor Onkelen til Hanne sammen med sin samboer Muang og deres datter paa 4 maaneder. Hanne hadde aldri truffet den yngste kusinen sin her i Thailand, saa det var et veldig spennende og fint mote. Makan til sjarmtroll!
Arne ( Onkel Arne) motte oss i ni-tiden i gaar morges, og tok oss med paa det lokale markedet. Her solgte de alt mulig. Ettersom det omtrent ikke finnes turister her, var det veldig billig.
Marit kjopte to hengekoyer, som kostet 20 kroner hver, Hanne kjopte en kul Tunika til ti kroner og saa spiste vi mye rar frukt og koste oss veldig.
Etterpaa saa dro vi ut aa spiste lunsj for to kroner, for saa aa dra hjem til Onkel Arne. Huset var enkelt, men veldig koselig. Her bodde ogsaa moren til Muang. Oldemoren hennes hadde hus rett ved siden av, og for noen arbeidsjern: De jobbet og jobbet og jobbet og jobbet. Ingen vond rygg der i gaarden nei. Imponerende! I hagen til Onkel Arne vokste det bananer fra Trerne og appelsiner. Det var helt utrolig aa bare kunne plukke bananer. Herlig!
Kusinen til Hanne var helt nydelig. Bare blid og smilende og saa elsket hun og hoppe opp og ned. Rundt ankelen paa smaa barn i Thailand er det vanlig aa henge et armbaand med en bjelle paa, slik at man horer om babyen vaakner om natten, derfor laget babyen en sot bjellelyd hvor enn den var. Babyene her bruker heller ikke bleier, bare om natten, for de de vil at babyene skal fole mer frihet. Derfor tisset babyen overalt hele tiden, men vi ser logikken. Aaa gaa med bleie er ikke helt det store, men for et styr!
Vi dro paa sykkeltur i den lille landsbyen, hvor det bodde 200 mennesker. Det var deilig. I gave fra Arne fikk vi hver vaar t-skjorte hvor det sto: Jeg er fremdeles ledig ( selv om Hanne ikke er det) paa Thai, og en mann i nabolaget fortalte at han var interessert, for han var skikkelig lei av konen sin.
Under sykkelturen kom Muang paa at det bodde en 109 aar gammel dame noen hus bortenfor. 109 AAR! Forst ville vi ikke gaa inn, fordi vi ikke hadde med noen gave, men saa fant Onkel Arne noen Baht og vi var klar for aa gaa paa besok. Den gamle damen arbeidet da vi kom. Hun bevegde seg fint, og husket alt klart, men var blitt blind og hadde en svulst paa over 10 centimeter i diameter, som en stor stor appelsin paa halsen. Vi var sjokkert! Arne ogsaa. Spesielt over at ingen hadde fjernet den. Den hang under halsen og dinglet, og det saa forferdelig vondt og tungt ut, men den eldre damen dempet smerten med aa tygge en type tobakk som inneholder litt narkotika. ( Og masse farlig metall) Hun ble svert glad for aa mote Muang og babyen, og kjente igjen Muang fra barndommen. Det var helt uvirkelig at hun var 109 aar gammel, selv hun saa slik ut i grunnen. At hun kunne bevege seg, snakke og jobbe er veldig beundringsverdig, spesielt med tanke paa det tunge livet som mange lever her i Thailand. Arne trodde ikke hun hadde saa veldig lang tid igjen aa leve. Det er bare helt fantastisk aa oppleve det ekte Thailand, uten turister og med ekte mennesker. Menneskene her er utrolig gjestfrie, snille og blide.
Etter en stund dro vi til en annen landsy, hvor Hanne sin eldste kusine, Camilla bor. Der motte Hanne ogsaa sin tidligere Tante, som snakket flytende engelsk. Camilla var blitt en stor jente, noe sjenert, men veldig sot. Her bor hun hele aaret sammen med sin Tante og mormor og 18 soskenbarn, samt sin mamma, som pendler mellom Irland og Thailand. Den lille babyen var veldig populer uansett hvor vi gikk. De elsker babyer her. Babyer og hvite mennesker. ( Merkelig, vi vil bli brune!!!!)
Deretter gikk Hanne og Marit paa nattmarkedet og kjopte litt rar frukt. Plutselig horte vi den der sangen " Mariahiiii, Mariahooo, Mariahii, Mariahaha!", gjennom buskene. Vi ble nysgjerrig og Hanne saa gjennom busken at de danset Aerobic. Marit sa: Kom igjen, vi prover. Noe skeptisk men toffe ble vi med. Det var en utendorsscene, hvor alle som ville fra lokalbefolkningen kunne vere med. Senere ble vi fortalt at alle byer i Thailand er paalagt utendors Aerobic fra myndighetene. Et godt tiltak! Dansen var ganske vanskelig for oss nybegynnere, men veldig goy. Marit tok en en pause og spiste en rar rosa frukt, men Hanne provde aa holde takten og svettetekstremt ( 30 grader liksom). Deretter gikk Marit og fikk skjonnhetssovn ( Det vil si 13 timer), mens Hanne dro paa puben med et tysk par fra gjestehuset.
I dag ( lordag) har vi vert paa sykkeltur. Vi har vert i skogen, spist bananer, og paa vei hjem stakk vi like godt innom et lokalt massasjestudio. En times massasje kostet 18 kroner. ( Ja, vi er i himmelen). Vi har funnet en god lokal restaurant, hvor vi drikker mye iste, og i gaar oppdaget vi retten: Kylling og kasjunotter ( Vi vet liksom ikke helt hvordan det skrives) i chilisaus med ris for bare 13 kroner.
Vi har hengt masse med en fra Canada, tre fra Tyskland og en morsom japaner her, vi er blitt et lite samfunn her oppe som ingen vil reise i fra! Veldig koselige mennesker! Naa har vi faat masse reisetips. Vi har til og med lert noen triks for aa unngaa kvalme ved aa trykke paa forskjellige punkter paa kroppen og Hanne har spist lyng. ( Som de selger paa markedet her) Esj. ( P.S Norsk lyng er bedre)
Naa sitter vi her og blogger paa tidenes treigeste maskin. Vi klarer ikke bestemme oss om vi skal bli her i en dag til, eller om det berer til Bangkok i morgen. Senere i dag skal vi treffe slekten igjen, og drikke litt Leo Beer paa terassen med tyskerne.
Det var det! Vi lar hore fra oss snart igjen.
Haaper alt staar bra til hjemme, og at dere snart faar fint ver dere ogsaa. :-)
( HER KOMMER ET NYTT INNLEGG ( 21.01.08) , ELLER KANSKJE ET SAMMENDRAG AV TIDENES KJIPESTE DAG)
Joda, dagen begynte bra. Bussen tok mindre tid enn forventet til Bangkok, og servicen var fortreffelig. Vel framme i Bangkok, slet vi oss forst gjennom byen, paa kryss og tvers sammen med en sjaafor som latet som han kunne veien, men som egentlig ikke kunne den. Det tok sin tid. Etter 45 minutter, som skulle tatt 10 sjekket vi endelig inn paa det lukseriose hotellet Royal Hotell Bangkok. En piccolo fulgte oss til rommet, og viste oss hvordan airconditionen virket. Etter det tenkte vi selvfolgelig at han skulle gaa, men den gang ei. Marit gikk paa do, mens Hanne satt i sengen og saa paa piccoloen som ikke vil gaa. - Marit, du maa komme ut her. Piccoloen vil ikke gaa. Jeg skjonner ingenting. Kom ut, er du snart ferdig eller?, ropte Hanne til Marit. Marit lo. Hanne lo. Hanne var flau. Piccoloen smilte. - Jeg er snart ferdig. Har han ikke gaatt enda?, ropte Marit tilbake til Hanne. - Nei, han bare staar aa ser paa meg, ropte hun tilbake.
Marit kom ut fra toalettet og spurte piccoloen om hvorfor han bare sto inne paa rommet vaart. Han smilte. - I finish work in two hours, sa han.
- Skal du staa her til det?, spurte Marit.- Yes, svarte piccoloen.
- Men vi skal sove naa, sa Marit og mimte at hun sov.
Piccoloen bare smilte. Hanne fikk latterkrampe. Marit ogsaa. Vi lo alle tre.
- Vi lukter daarlig. Vi maa skifte, provde Marit seg etter en stund.
Det forsto ikke piccoloen og Marit foreslo vi bare skulle lukke doren igjen med ham paa slep.
- I stand here two hours, then finished, sa piccoloen og vi vrengte oss i sengene av latter. Til slutt gikk han, av en eller annen grunn.
Vel, dette var en avsporing. Tilbake til den brutale virkeligheten.
Vi liker aa blogge, og synes det er en kjekk maate aa kommunisere med dere hjemme, men i gaar da vi skulle legge inn bildene til teksten vi hadde skrevet fikk vi : Error, error, error over hele linjen paa begge minnekortene. Vi tenkte at det nok bare skyltes landsbygdas daarlige teknologi, men den gang ei. Vel framme i Bangkok oppdaget vi igjen at ingen av minnekortene var mulig aa aapne, verken gjennom minnekortlesere eller kabler. - Faen, tenkte vi.
Etter aa ha googlet " Virus minnekort" kom vi fram til at vi hadde faat det vanligste viruset som kan komme paa et minnekort. Saa naa har vi bildene paa kameraet, men har ingen mulighet for aa fremkalle bildene eller legge bildene ut paa nettet, for noen har klart aa drepe viruset, og det skal mer til enn litt Tamiflu ( den omdiskuterte influensavaksinen) VI haaper at noen kan fikse minnekortet hjemme i Norge.
UTROLIG IRRITERENDE I HVERT FALL! Uten kamera paa tur liksom.
Serlig med tanke paa alle de nydelige bildene vi hadde fra Phimai, paradis paa jord. Av Hanne og hennes nye kusine og slekt og venner fra byen og ruiner og blomster og dyr. En helt fantastisk plass! Derfor ble vi veldig triste og lei oss, og dagen var liksom litt odelagt, serlig siden vi ikke kunne blogge mer paa turen heller.
Klokken seks skulle vi mote GAP-gruppen vaar. Vi pyntet oss og fant fram alle mulige papirer vi kom til aa trenge og sto aa trippet utenfor allerede kvart paa seks.
Etter en del praktisk informasjon, spurte Adam ( Vaar australske guide) om alle hadde det viktigste: Nemlig visum til Vietnam. Det gikk en kald gufs nedover ryggen. - No..o..., stammet vi fram. Adam laa ut om hvor vanskelig det var aa faa tak i visum foran hele gruppen, og vi ble bare mer og mer lei oss. Ingen hadde fortalt oss dette, og vi som alltid har orden paa sakene, var liksom de alle saa stygt paa. Ikke hadde vi ekstra passbilder eller nok doller heller. - Hva var skjedd med oss? Var vi blitt til to idioter?
Vi var triste. Vi var stresset. Alt var saa galt saa galt. Vi var sulten ogsaa forresten.
Da alle de andre paa gruppen ( som forovrig virket veldig greie) var gaatt, var det bare oss og Adam igjen. Vi for gjennom byen og fikk tatt bilder. Vi tok ogsaa ut penger. Paa veien og mens vi fremdeles var inne paa hotellet begynte vi aa erindre at vi hadde sjekket dette opp for. Det var noe som ikke stemte. Hadde ikke vi sjekket utenriksdepartementet om visumregler for Vietnam? Jooo, skulle tro det. Og var det ikke slik at nordmenn, som eneste folkeslag i verden omtrent kom gratis og uten visum inn i Vietnam i opp til 15 dager?
Etter en time fikk vi svaret: Vi hadde riktig. ( Saa naa haaper vi Adam forklarer foran gruppen i morgen at han tok feil)
Takk og lov i hvert fall.
Da gjensto det bare aa sjekke om anskaffelse av et nytt minnekort, kunne friskmelde kameraet eller om selve kameraet var smittet av dette dodelige viruset?
Marit tok bildet dere ser nedenfor av Hanne, og vi jublet, JUBLET da vi saa at det fungerte. Snart faar dere masse bilder. Vi maa bare ta noen forst.
Hanne og Marit har hatt tidenes kjipeste dag.
Ruinene i Phimai etter Khmer-regimet. Naar minnekortene vaare bilr friske, skal dere faa se masse bilder fra Phimai. Den fineste plassen vi har vert til naa.Da skal vi legge oss! Masse klemmer til dere hjemme. I dag savnet vi dere veldig... :-(
Hanne og Marit, endelig glade igjen. Ting ordnet seg jo til slutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar